Mellom husbankhus: Da politiet kom for å snakke med små hyttebyggere

Noen dager etter niårsdagen min kjørte en bil inn på sykkelstien som gikk ved siden av hagen der jeg bodde, omtrent der jeg hadde laget en liten skibakke med et hopp. Det var mørkt og kaldt og jeg var alene ute, sikkert  for å tyne ut mest mulig tid i snøen før leggetid.

En morsk mann rullet ned vinduet og spurte om jeg visste om noen barn som hadde vært inne i de såkalte atriumshusene som var under oppføring på den andre siden av fotballbanen.

To ting demret ganske fort for meg: Fyren i bilen var politimann. Og ja, jeg hadde vært i atriumshusene.

Jeg kommer fra Stangelandsfeltet på Karmøy, et av Norges største nybyggerfelt på 70-tallet. Der vokste jeg opp på en gigantisk byggeplass, med flere hundre typehus fra husbanken under oppføring samtidig. Etter en kort og brutal ekspropriasjon skulle et stort myr- og lynglandskap gjøres om til villastrøk.

Tomtene ble revet vekk like fort som de ble annonsert. Mamma og pappa betalte 31 000 kroner for sin tomt. Fra den dagen snakket de knapt om annet enn kvadratmeter, plantegninger, leca-blokker og  husbankens strenge regler for alt mellom himmel og jord.

Jeg var bare fem-seks år da vi begynte,  men jeg husker mange av diskusjonene med forbløffende detaljrikdom. Om leca-blokkene, støping av såle, h-vinduet og Trebitt oljebeis. Om mamma som ville ha større vindusposter enn det som var standard. Diskusjonene om himling i stuen i stedet for takplater. Dører med speil eller de billige, brune dørene. Om grønn eller brun nålefilt, Eswa eller varmekabler. Og så videre.

Så selvfølgelig bygget vi barna også.

Arbeidet med den første hytten begynte litt tilfeldig. Jeg spikret sammen to planker i en vinkel, støttet opp mot fjellskrenten. Så to til. Og et par til på tvers. Jeg husker fortsatt min egen forundring da en slags ramme med tre kanter stod av seg selv i steinrøysa.

Jeg var blitt selvbygger.

På bildet er kompisene kommet til, sikkert noen dager senere. Asbjørn har tatt med sag. Jeg følger myndig og kanskje en smule bekymret med.

Asbjørn bodde i nabohuset, vi var like gamle, gikk i samme klasse og var stort sett sammen om det meste. Men jeg tror ikke Asbjørn var med den kvelden vi sjekket ut atriumshusene - som altså var en spesiell type rekkehus under oppføring.

Dermed var jeg også ganske alene i møtet med politimannen. Men jeg bablet i vei likevel, fortsatt ganske ukjent med mistenktes rett til å forbli taus, slik vi snart skulle lære da vi etterhvert fikk sitte oppe og se Detektimen på tv.

– Jada, jeg hadde vært i atriumshusene.
– Hva gjorde dere der?
– Vi skulle se oss om.
– Tok dere noe?
– Nei, bare noen spiker som lå på bakken.
– Stjal dere verktøy?
– Selvfølgelig ikke

Politimannens teori var altså at barn hadde forsynt seg med kostbart verktøy. Jeg tror teorien hans var feil. Vi trengte bare hammer og sag, som de fleste av oss hadde fått til jul eller kunne låne av fedrene våre.

Det vi var ute etter var plankerester, spiker,  papp - og skytestreng. Mer skulle det ikke til for å sette opp en perfekt hytte.

Og som bildet viser, det skeive bygget vårt ble  riktig bra. Inngang skjedde gjennom en hengslet luke i taket. Inne bygget vi tregulv høyt hevet over bakken. Veggene ble kledt med papp. Lunt og godt ble det - med et par observasjonsglugger til verden der ute.

Den mest eksotiske  innretningen var en søppelsjakt. Ved å åpne en luke i en innfelt hylle kunne vi kaste ispinnepapir rett ned i en gammel gryte som stod plassert i "kjelleren".

Inspirasjonen må ha kommet fra Tante Ulrikkes vei på Stovner, der vi hadde lånt onkels leilighet den sommeren. I tillegg til t-banen og sinnataggen må altså søppelsjakten i trappeoppgangen ha gjort inntrykk.

Et lite paradoks, kanskje. At vi som fikk servert enebolig og egen hage av våre foreldre måtte til Stovner for å la oss imponere. Som kanskje skyldtes at barndomsheltene vi ble servert på tv og i bøker levde liv som var så forskjellige fra våre at det fremstod glamorøst.

Aurora bodde på Tiriltoppen, Ole Aleksander i byen og Ante fulgte med reiflokken i Finnmark. Ingen fortalte historier om barn i endeløse nybyggerfelt  bestående av kliss like husbankhus.Og verktøytyver, tydeligvis.

Politimannen trodde meg til slutt.

Han rygget raskt ut av sykkelstien og fortsatte ned over veien. På jakt etter et nytt barn han kunne avhøre fra bilvinduet.

‍